17.09.2018

Å miste følelser

- Jeg kjenner ikke på kjærestefølelser for deg lenger. Du er bare som en venn for meg ... Når partneren møter deg med disse ordene, blir fortvilelsen ofte total, og opplevelsen av ikke å ha fått mulighet til å gjøre noe underveis, kjennes som et svik. 

Håpløsheten kan ha så mange følelsesmessige uttrykk. Noen blir dypt ulykkelig, noen blir sinte, noen tenker hevn, noen blir deprimerte, noen får angst, noen blir bare stille, og noen ... ja, vi mennesker er forskjellige, og uttrykkene likeså. Likevel er noen fellestrekk allmenne.

Begge er fortvilte

Fortvilelsen er stor for begge. Den ene for ikke å ha de rette følelsene, den andre for ikke og hatt mulighet til å elske litt ekstra, komme i møte ..., mens det enda var tid.

Når "manglende følelser" er tema i parterapi, ber jeg paret gi hverandre tid, være tro og sannferdige. Rådet går til begge. Begge trenger tid, og håpløsheten er like stor, men gjerne av ulike grunner. 

1) Opplevelsen av å ikke kunne stille opp (med de rette følelsene), kjennes uutholdelig og forvirrende. Hva har skjedd med meg? Lurer jeg meg selv med å bli eller å gå? Hvordan kan jeg få de rette følelsene igjen? Jeg vil deg jo ikke vondt ...

2) Opplevelsen av å bli valgt bort, stå i fare for å bli forlatt, måtte reorganisere drømmer, livet, tankene om parforholdet ..., blir altoppslukende; Hva ønsker du av meg nå? Hva skal jeg si og gjøre? Skyver jeg deg enda lenger fra meg ved å si / gjøre ...?

Hvordan videre

Mange spør meg om hvordan jeg måler min suksess som terapeut - antall par som finner tilbake til hverandre, eller?

Det er ikke gitt meg å vite hva som er rett for paret jeg har foran meg. Samtidig har jeg ett mål for samtalene vi har sammen; å bidra til at begge i paret, gjør gode valg for seg selv. Derfor ber jeg begge stoppe opp og gi seg tid til å finne sitt svar. Hva vil jeg nå, med den kunnskapen jeg nå har om deg, om oss og om meg? 

Velge hverandre på nytt

Å skulle "velge hverandre på nytt", åpner for at de går fra hverandre. Mange syns dette er vanskelig og blir skremt av tanken på å jobbe med parforholdet uten å ha sikkerhet for at det fortsatt blir dem. Det er naturlig og tidsforskjellen (hvor de følelsesmessig er) er ofte utfordrende. Der den ene ikke vil gi falske håp, suger den andre alle håp til seg. Paret blir på en måte følelsesmessige motpoler, en vanskelig situasjon å være i for begge.

Håp er ikke farlig

Selv i disse situasjonene er håp nødvendig å ha, og gjerne for begge, samtidig som håpet bør være fritt. En kjærlighet som sier; Jeg vil ikke jobbe for parforholdet om du ikke lover å bli, er neppe en kjærlighet som bygger kjærestefølelser.

Derimot kan kjærlighet som tåler at den ene vakler i troen på dem som par, i egne følelser, samtidig som dette blir tålt uten betingelse av den andre, gi næring til kjærlighet på dypere plan. Det har jeg vært vitne til mange ganger. 

Hvem blir og hvem går?

Det hender at den som ville bevare parforholdet ønsker brudd, og den som ville gå, vil at de skal fortsette som par! Dette har forundret mange. Jeg tenker det er naturlig. I det sekund en får vite at partneren ikke er sikker på sin kjærlighet til en, skjer noe i en. En tvinges til å ta tak i en problemstilling en ikke har villet / tenkt en har hatt. Spørsmålet for begge blir;

Til hvilken pris for meg selv blir jeg værende og til hvilken pris går jeg fra deg?

Dette er ikke lettkjøpte spørsmål med enkle svar. Dette er spørsmål på dypeste alvor og har ikke noe til felles med holdningen uttrykt i spørsmålet: Hva er det i dette parforholdet for meg?

Respekt for hverandre?

Å komme frem til at fortsatt parforhold blir til en for stor pris for en selv som menneske - følelsesmessig og verdimessig - er like klokt å ta ansvar for, som det er å si; Jeg velger deg, selv om prisen blir høy, fordi et liv uten deg blir til en pris jeg i hvert fall ikke ønsker. Da kan den andre kjenne forskjellen på å være fristilt av kjærlighet, i stedet for å være bundet av betinget og selvfølgelig kjærlighet (som dreper kjærestefølelser og mye annet som er godt i samliv).

Kjenner du på noe av dette?

Er dere som par i modus av selvfølgelighet eller kjærlighet? Kjenner du på følelsen av å miste kjærestefølelser for partneren din?

Kjærlighet er i vesen å gi før man får, og et parforhold av kjærlighet kjennetegnes av to som gir før de får: Å bli møtt med den følelsen gir kjærestefølelser. Der begge erkjenner ansvaret og sårene ikke er for store, kan mye skje med paret, selv der tapet av kjærestefølelser har tungt vært tilstede.

Tid

Gi deg selv mulighet til å finne riktig svar for deg, ved å tørre å være ærlig i møte med dine følelser og din partner, samtidig som du gir den andre samme rett. 

Noen trenger parterapi for å gjøre gode valg for seg selv. Felles er at de fleste trenger lang og klok tid for å vite riktig svar på så store spørsmål om kjærlighet og parforhold, det har parterapi med mange par vist.



Skrevet av Styreleder i Samtalen As