Et eksempel på behandling av angst hos barn

Det er kjent at voksne som strever med angstproblematikk ofte også har strevd med angst i barndommen. Ubehandlede angstlidelser kan ha så høy prevalens som 10 % i den voksne befolkningen, og føre til like store nedsettelser i livskvalitet som kroniske somatiske tilstander som diabetes eller hjertelidelser. Jeg skal her gi et eksempel på hvordan en kan behandle angst i form av skolevegring hos barn. Skolevegring kan ha ulike årsaker, som hjemmemiljø og foresattes psykiske og fysiske helse, og dessuten forhold på skolen som for eksempel fagvansker eller hvordan skolen følger opp fravær, eller psykiske lidelser hos barn

Å behandle barn med angstforstyrrelser med kognitiv atferdsterapi har vist seg å være en effektiv behandling for svært mange. For eksempel vil det å unngå steder eller situasjoner som gir angst, som for eksempel skolen, være negativt forsterkende, ved at barnets angst og ubehag blir mindre. Denne negative forsterkningen blir dermed belønnende, og kan dermed føre til at barnet fortsetter med sin unngåelsesatferd. Noe av det mest effektive en dermed kan gjøre for å minske angst for bestemte situasjoner eller hendelser, er å utsette seg for dem på en planlagt og systematisk måte. En kan også tenke seg at eksponeringsøvelser også er en mobilisering av egenkraft, man blir en aktiv deltaker i stedet for å få en «løsning» fra behandleren.

Psykoedukasjon brukes også veldig mye i psykisk helsearbeid med barn og ungdom, og det betyr å forklare for barn og foreldre mekanismene i den aktuelle psykiske lidelsen. Psykoedukasjon har vist seg viktig ved angstbehandling blant annet for at barn skal skjønne blant annet deres fysiske symptomer. Evolusjon kan være med å forklare hvorfor vi mennesker og hjernen vår fungerer som den gjør. Vi kan si at vårt nervesystem ble konstruert gjennom en kompleks interaksjon mellom gener og miljø. Når en da bruker psykoedukasjon for å forklare angst for barn kan det være viktig å snakke om at fight/flight responsen som en kjenner på når en får angst er bra og beskytter oss når det er farer. Men det er nok sånn at noen er mer genetisk predisponert for å se overdrevent mange farer, og har ett lettere antennelig fight/flight respons, som kan være en av grunnene til at angstlidelser har en høy heridabilitet.

”Anders” er 12 år gammel. Det siste året har han i mindre og mindre grad vært på skolen. Etter juleferien ble det nesten umulig å få Anders på skolen. Han gråt og hylte og gjorde alt for å være hjemme. Moren prøvde å kjøre han til skolen men han klamret seg til moren og virket livredd. Foreldrene visste ikke hva de skulle gjøre, så moren langtidssykemeldte seg fra jobben. Hun fulgte Anders på skolen hver dag og hentet han også, ofte etter en halv dag. Han turte ikke sove over hos andre eller være alene hjemme. Det viste seg etter hvert at Anders hadde hatt noe som kunne ligne et panikkanfall etter sommeren på skolen. Dette hadde muligens vært i forbindelse med stress med konflikter i vennegjengen som hadde vært på det tidspunktet. Dette hadde han opplevd som ekstremt farlig og skremmende, og han var redd hjertet skulle stoppe. Han hadde opplevd det som veldig skamfullt og ikke fortalt noen om det. Det er vanlig at angstanfall kan oppstå i perioder i livet med mye stress, konflikter og/eller belastninger. Angstanfallet kobles ofte til et sted eller en hendelse ved blant annet klassisk betinging, og det er så intenst ubehagelig at en gjør veldig mye for å unngå å få dette igjen. Det er svært vanlig å utvikle ulike trygghetsstrategier for å unngå å måtte oppleve angsten, som for eksempel å unngå det som gir ubehag eller gå ut av situasjonen når angsten kommer. Dette kan også forsterkes at foreldrene blir redde for barnas angst, og uten å kanskje vite det selv hjelper de barnet å unngå det som er skummelt, og bidrar på denne måten til barnets trygghetssøkende atferd. For Anders var den trygghetssøkende atferden at moren skulle følge og hente han på skolen. Selv om trygghetssøkende atferd kan fungere bra på kort sikt, ved at den katastrofen man tenker seg faktisk ikke inntreffer, gjorde det på lang sikt til at Anders ble mer og mer sikker på at moren måtte følge og hente han, ellers ville han ikke klare å være på skolen i det hele tatt.

For å forklare rasjonale bak eksponeringsterapi til et barn brukte vi her «steinaldermannen» og forklarte hvordan det var i steinalderen når mennesker møtte skumle farer, som en slange, og kroppen måtte aktivere frykt-eller-flykt responsen. Angstsymptomene som oppstår er dermed nyttige fordi de alle har sin funksjon, for eksempel hjertebank øker blodtilførselen til de store muskelgruppene slik at en kan løpe fortere og pusten går fort for å få mer oksygen til kroppen, men dette kan også gjøre at en kan føle seg svimmel. Kroppens alarmsystem fungerer godt, men det kan noen ganger bli falsk alarm. Vi snakket så om brannalarmer, at det noen ganger er falsk alarm men hele brannstyrken allikevel rykker ut. Anders virket særlig lettet når jeg fortalte at disse symptomene i kroppen ikke var farlige, men nesten heller bra for kroppen- den blir skikkelig aktivert som ved en god treningsøkt. Vi jobbet med «angstkurven», det vil si å øve på å stå i angsten til den gradvis går over. Anders opplevde at «det eksploderte i kroppen» når han ble engstelig. Han var helt sikker på at dette kaoset i kroppen bare skulle stige og stige til han besvimte eller hjertet stoppet. Da forklarte jeg Anders at han med sin trygghetssøkende atferd alltid stakk fra angstkurven rett før toppen, slik at han aldri fikk opplevd at den flatet ut, også deretter sank. Det at han unngikk situasjoner hvor han merket angsten økte (gå til skolen, være alene hjemme, sove borte), gjorde at han hele tiden fortalte kroppen at det var noe veldig farlig, som igjen gjorde at kroppen kunne reagere med sterkere angstsymptomer. Denne sirkelen måtte vi bryte. Sammen med barnet lager vi da et hierarki av situasjoner som fremkaller angst, så spesifikt som mulig. Dette gjør at vi da kan øve på det letteste først, og så på videre i hierarkiet når en mestrer den foregående situasjonen. En kan da snakke om hvor mye angst ulike situasjoner gir, på en skala fra 1-10. Det er en konkret måte som gir et felles språk mellom barnet og behandler, og behandler kan vite hvor det er trygt å jobbe med eksponering. Å jobbe med eksponering på riktig nivå med er svært viktig. Hvis angstnivået er for høyt, kan barnet oppleve lite mestring, og en kan dermed blir stående fast i hierarkiet og ikke komme seg videre. Det å øve på å gjøre det en er redd for, og få det til, er noe jeg opplevde ga Anders mye selvtillit og mestringsfølelse. Det motiverte dermed til flere eksponeringsøvelser.

Progressiv muskelavspenning er også noe som kan roe ned aktivering og hjelpe barnet å kjenne på forskjellen på når kroppen er anspent og avslappet. Fordi Anders var så redd for å få kraftig hjertebank «sånn at hjertet til slutt stopper» gjorde vi en øvelse der vi først drakk redbull og så løp opp ned trappene utenfor kontoret . På denne måten fikk Anders selv oppleve at hjertebank ikke bare kommer av angst, det er også vanlig når man har drukket koffein og når man trener. Det holdt da ikke å si bare snakke om det, men Anders fikk da selv oppleve at det å ha hjertebank i seg selv ikke er farlig, det er ubehagelig, men det går over.

På denne måten jobbet vi oss gjennom angsthierarkiet gjennom å øve. Etter seks uker fortalte Anders at han hadde nesten glemt hvordan det var at moren måtte følge han på skolen. Anders trengte fortsatt å trene på å sove borte og være alene hjemme, men dette gjorde familien selv med de verktøy de hadde lært.

Strever ditt barn eller du med angst? Ta kontakt med SAMTALEN for god hjelp og veiledning.

Skrevet av psykologspesialist Therese Lødrup 3.6.19