En selvopplevd historie fra en pappa på PAR-Sjekk

Vinterferie

I vinterferien skulle det skje! Etter et par år i nærmest isolasjon med oppussing og fødsel skulle jeg og fruen endelig komme oss avgårde litt. Destinasjonen var København og de to eldste ungene var plassert hos besteforeldre. Vi skulle riktignok ha med vår sist ankomne 1-åring, men utenlands skulle vi. Dette var før koronatider, og det eneste som kunne stoppe oss var eventuell seperasjonsangst til ungene eller flyskam. Men neida, partur skulle det altså bli!

Det nye med denne turen var at København ikke lenger bare skulle by på cafe, brostein, arkitektur, sykler og annet stas. Vi skulle på PAR SJEKK (Les mer her: "Hva er Par-sjekk"). Ryktene sier at det først og fremst er kvinner som tar initiativ til å oppsøke parhjelp, og at det kan være vrient å få med mannen. Noen sier til og med at dette visstnok kan skyldes evolusjonen. Jeg skal ikke skryte på meg å ha overvunnet evolusjonens mekanismer, men jeg skal ikke ha det på meg at jeg var vond å be. Om dette skyldes København, kvinnelig list, eller at jeg bare ikke klarte å se for meg hva dette ville innebære (kona meldte fra om turen to måneder i forveien) vites ikke. Kanskje var jeg bare så klar for en tur med «barnefri» at jeg var med på hva som helst!?

Kanskje var jeg bare så klar for en tur med «barnefri» at jeg var med på hva som helst!?

PAR-sjekk

Par-sjekken skulle gjennomføres midt i Strøget, Danmarks svar på Karl Johan. Her ligger nemlig «Dansk senter for familieudvikling» og utvikleren av programmet, Mathias Stølen Due, jobber. Siden kona er psykolog selv og sertifisert Par-sjekk kursholder fant vi ut at det var like greit å oppsøke "sjefen sjøl" når vi nå skulle begi oss ut på dette eventyret.

En av grunnene til at vi ønsket nettopp Par-sjekk var at gode venner av oss hadde prøvd det med hell, samtidig som det virket som en forholdsvis mild inngang til terapiens verden. For en enkel mann som meg fremstod det som et pluss at det visstnok skulle brukes konkrete bilder og forholdsvis enkelt språk, med gjenkjennbare metaforer (mulig alle psykologer og terapeuter også er gode på dette?). Jeg har nemlig hatt noe begrenset tro på egne ferdigheter når det kommer til tankenes og følelsers abstrakte verden, i motsetning til min mer klartenkte og følelsesorienterte fru.

Par-sjekk begynner med at begge i forholdet fyller ut en nettbasert spørreundersøkelse. Deretter følger to oppfølgingssamtaler på 1,5 timer hver. Disse samtalene tar så utgangspunkt i det forhåndsutfylte skjemaet, og følger et ganske fastlagt program. Hva man prater om er opplagt forskjellig fra par til par, men man følger altså de samme rammene.

Hva man prater om er opplagt forskjellig fra par til par, men man følger altså de samme rammene...

Videre er et av de karakteristiske kjennetegnene ved Par-sjekk at hvert par i løpet av samtalene får utdelt et bilde av et hus med ulike rom, som viser hvordan ståa i forholdet er per dags dato. Eksempler på slike «rom» er vennskap, kommunikasjon, tillit og sexliv. Basert på svarene i spørreundersøkelsen blir disse rommene, før utdeling, fargelagt. Fargene kan være

  1. Rødt; dersom noe definitivt burde gjøres på dette området.
  2. Gult; dersom det går ganske bra, men det er noen problemer som kan bli vanskeligere på sikt om man ikke er klar over det
  3. Grønt; dersom det hovedsakelig står bra til. Når man får arket er hvert rom delt i to slik at man kan se hvilken oppfatning hver av partene har.

Hentet fra Center for familieudvikling København

 

Oss

Før vi nå ser på hvordan dette barket i vei for vår del, så kommer litt info om oss. Vi er et par i 30-årene som har vært gift overraskende lenge. I disse årene som Herr og Fru har vi surret oss gjennom studenttilværelse, jobbing og to oppussingsprosjekt. Ellers er vi nokså vanlige folk, liker vi å tro – vi skal for eksempel til stadighet begynne å trene, snart begynne å spise sunt og slutte å drikke brus i ukedagene. Tre barn har det også blitt, og vi har få problemer med å innrømme at vi har blitt sånn passe slitne småbarnsforeldre. Mens en rolig kveld før kunne kjennes ut som en bonus, føles det stadig oftere som en nødvendighet…

Ellers er vi nokså vanlige folk, liker vi å tro. 

Vi er for det meste fornøyde med livet og hverandre, selv om det alltids er noe å ta tak i. Av og til har vi litt tunge dager, men vi har stort sett opplevelsen av at livet ikke er så verst. Som par har vi som de fleste andre oppturer og nedturer, men grunntonen er tilsynelatende god. Vi har likevel snakket vagt om at vi kanskje skulle finne noen å snakke med, og tenkt at det kunne vært interessant å inkludere en profesjonell tredjepart inn i parsamtalen. (Om du lurte - psykologer er ikke nødvendigvis de beste psykologer i eget hjem. De er rett og slett helt vanlige mennesker, med sine feil og mangler som oss andre dødelige.) Teori og praksis er visst fremdeles forskjellige ting, på samme måte som at jeg ikke nødvendigvis lykkes i å lære mine barn matematikk og andre umuligheter, selv om jeg er lærer...

Første møte

Når vi nå gikk inn dørene i Strøget i Danmark var det med en viss forventning, men også med en liten usikkerhet. Spørsmålene vi kanskje hadde utsatt så langt på turen begynte å gjøre seg gjeldene. Var det egentlig lurt å kombinere «kjærestetur» og parterapi? Er fruen så glad i meg som jeg håper hun er? Ville resten av turen bli like bra som den hadde begynt når vi nå bega oss ut på dette opplegget? Hvordan ville turen bli dersom det viste seg at fruens fargelagte «rom» lyste gult og rødt mot meg mens mine var grønne, eller motsatt? Selv om vi har mye godt i parforholdet vårt, finnes det jo utfordringer og ømme punkter, og hvordan vil dynamikken bli når vi får dette midt i fleisen?

Heldigvis var opplegget tydelig gjennomtenkt, og en myk introduksjon gjorde at vi raskt hadde glemt Københavns fristende gater utenfor, og rimelig raskt satt konsentrert i hver vår terapistol. Den snille starten handlet nemlig om å skulle kartlegge ressursene våre som par. Her var det altså ikke førstemann ut i gjørma, og lengst mulig ned i dypet til å begynne med. Oppvarming må til, og det var tydelig at eventuelle problemer kunne ligge enn så lenge ("gjerne for alltid", håpte jeg kanskje…), Å «kartlegge ressurser» viste seg for meg å være en opptur. Kanskje dere er gode til å skryte av hverandre hjemme hos dere? Snakke om alt det gode og mimre i flere timer om de første tidene av forholdet? Her i gården går det muligens litt for lang stund mellom den slags. Når vi nå satt i hver vår stol, med 1-åringen surrende rundt på gulvet, ble vi derimot nødt til å kikke bakover i tid og huske hvordan parforholdet egentlig startet, og hvordan det kunne ha seg at kona falt for akkurat meg, av alle menn i verden (godt spørsmål i grunn, og svaret var godkjent…). Muligens en klisjé, men for meg var det likevel veldig stas å høre! Du ville kanskje klart å spille uaffektert og kul, men jeg ble rett og slett rørt av de gode ordene – det viste seg at den slags går rett hjem hos meg. Kanskje har du begynt å ane at jeg er en mann av den noe mykere sorten, men setter ikke de fleste menn pris på å høre fine ting om seg selv? Er det ikke flere av oss som ønsker å bli beundret, og som skulle ønske at konene våre sa slike ting til oss som hun gjorde i starten av forholdet?

En ting som fascinerte meg ekstra ved denne seansen var effekten av å ha en tredjepart med i samtalen. Vi har jo streifet innom tidligere tider i parforholdet på egenhånd også, men at en annen var til stede og styrte samtalen, hjalp oss å sette søkelys på de viktige områdene. De fine tingene ble på en måte enda finere, og de viktige tingene enda viktigere! At det skulle oppleves så ekte og sterkt kom egentlig som en overraskelse på meg, og jeg tipper andre par også kan gjøre aha-oppdagelser her. Selv om jeg er helt fersking på området tipper jeg at dette kan funke godt både for dem som stort sett har det godt og for dem som strever mer i parforholdet. Kanskje kan det å fokusere på styrkene ved forholdet hjelpe til å gjenoppdage de sidene man engang falt for, og kan kanskje noen av følelsene fra tidligere faser gjenskapes? Uansett opplevdes det for oss (har snakket med fruen i etterkant selvfølgelig) som en skikkelig boost at det satt en annen sammen med oss og bekreftet vår historie, og tydelig ga uttrykk for at han syntes det var fint å høre på.

"De fine tingene ble på en måte enda finere"

Utfordringer

Etter en god start måtte kanskje nedturen komme? Det var tydelig at den påfølgende delen av samtalen skulle handle litt mer om de utfordrende sidene av å leve i tospann. Nærmere bestemt skulle vi snakke om et problemområde, eller var det utviklingsområde det het? Samme kan det være, det skulle i hvertfall handle om det vi syns er vanskelig. Her var tanken at terapeuten leste opp tre punkter som jeg hadde nevnt som utfordrende i spørreskjemaet, og på samme måte tre punkter fra kona (dersom hun klarte å komme på så mange negative ting da…). Deretter skulle vi sammen velge en av disse utfordringene til utbrodering. Noe av tanken med Par-sjekk er å ikke angripe alle problemer i forholdet, men heller starte med ett og håpe at arbeidet med dette temaet kan føre til gode ringvirkninger på andre problemområder. Denne delen av seansen foregikk ved at psykologen først intervjuet en og en i 10 min hver, før vi deretter hadde en samtale alle tre. For meg som er glad i å prate var det en nyttig erfaring å måtte sitte stille i 10 min og bare høre...

Når vi var ferdige med dette ble jeg igjen fascinert over hva en tredjeparts tilstedeværelse i samtalen gjorde med meg og oss. Der hvor de fine tingene tidligere hadde blitt ekstra sterke og meningsbærende ble nå problemene om til utfordringer som kunne løses. Litt svevende sagt føltes det ut som vi kunne gå inn i noen rom som vi sjelden eller aldri har klart å gå inn i før. Vi fikk hjelp til å snakke sammen om vanskelige ting på en tryggere måte, hvor ingen ble favorisert, eller hvor det ble om og gjøre å finne problemer ved den andre (som det jo lett kan bli til hjemme i ettermiddagskaoset). Det var selvfølgelig ikke slik at det ble presentert noen quick-fix på utfordringene våre, men vi følte oss begge sett og hørt. Jeg kjente på en omsorg og sympati for kona i mye større grad enn hva som skjer når vi snakker om problematiske ting hjemme. «Åja, er det sånn du egentlig føler det, ikke rart det blir kjipt når jeg gjøre det og det!», var for eksempel en tanke jeg fikk. Disse følelsene gav igjen en følelse av nye muligheter i møtet med problemer – «kanskje vi faktisk kan finne en løsning her!?». Det blir selvsagt spennende å se om dette er noe som går an å hente fram igjen hjemme, men nå tør jeg håpe på det. Trolig vil hverdagen og behovet for Netflix overvinne lysten til å ta de viktige pratene mange ganger, men det var igjen en aha-opplevelse at en tredjepart kan ha så stor innvirkning på en samtale. I løpet av 1,5 time hadde jeg plutselig fått førstehånds erfaring med hvordan terapi kan forløpe, og jeg likte det.

"føltes ut som vi kunne gå inn i noen rom som vi sjelden eller aldri har klart å gå inn i før"

Når vi kom ut fra første samtale må det derfor være lov å innrømme at vi var en fornøyd liten gjeng, dette hadde gått ganske bra! Bildet av par-huset vårt hadde vi ikke fått, men vi satt igjen med en følelse at parsjekk-rommet var et trygt og godt sted å være. Vi trengte ikke være redde for del 2 av samtalen som skulle følge neste dag (dersom man tar Par-sjekk hjemme er det vanligere med en uke mellom de to samtalene), og vi trengte ikke være redde for hverandres selskap resten av dagen. (Og om du lurte: Resten av dagen gikk stort sett bra den, kanskje med unntak av et akutt problem: «Hvor skal vi spise?». Og igjen erfarte vi hvor kort vei det er til en aldri så liten krangel når blodsukkeret nærmer seg kritisk nivå, selv om man er i selveste København.)

Dag 2

Dag 2 skal jeg ikke si like mye om, selv om det sikkert kunne vært nok å ta av også her. For eksempel frokosten på hotellet: hvorfor i alle dager var det ikke BACON der? Men kanskje viktigere, hvordan gikk det med Par-sjekken vår? Hvordan så det mye omtalte parhuset vårt ut? Lyste det rødt, gult og grønt i alle retninger, eller var vi sånn noenlunde samkjørte?

Fargene på våre rom er mellom meg og min kone, men det ble en fin og befriende samtale rundt fargekartet og de ulike rommene. I tillegg til å snakke om dette (fremdeles fastlagte rammer for samtalen) skulle vi for eksempel trekke noen spørsmålskort, og forsøke å svare på vegne av partneren. For eksempel skulle fruen svare på hva jeg er mest redd for, og jeg skulle svare på hva en perfekt fridag for henne er. Målet var så enkelt som at man skulle trene seg på å ta den andres perspektiv. Litt skremmende når man innser hvor sjelden man faktisk gjør dette i hverdagen, i hvertfall for min del… Heldigvis var svarene mine godkjente av kona – så jeg overlevde også denne mentale øvelsen!

Nytt av dagen var at vi også skulle få noen råd som vi kunne velge å ta med oss eller ikke. Første dagen fungerte psykologen mest som leder av samtalen, mens han andre dag altså skulle komme med noen flere betraktninger fra utsiden, da med tilhørende råd om det skulle være ønske om dette.

Oppsummering

Når vi så kom ut på gaten igjen etter siste samtale satt vi begge igjen med mange tanker. Først og fremst var vi enige om at dette hadde gjort oss godt som par. Ikke hadde vi løst verdensproblemer, eller fikset opp i alt av gammelt grums i parforholdet, men begge var enige om at dette hadde gitt et løft. På den ene siden hadde vi blitt påminnet alt det gode som er å finne i vårt parforhold, og at vi har mye vi kan være takknemlige for. På den annen side hadde vi også klart å nærme oss noen utfordringer på nye, mer konstruktive måter. Vi var også enige om at begge følte en sterk motivasjon for å ta med dette hjem til Norge. Jeg kjente i hvertfall veldig på at jeg ville jobbe med de tingene jeg trenger å jobbe med, og det virket som fruen kjente det på samme vis. Terapien og samtalene hadde virkelig satt spor! Det fine var at det framstod som klart for oss begge at det bare er vi som par som kan fikse våre utfordringer. Samtalene hadde ikke jaktet på syndebukker eller fordeling av skyld, men først og fremst dreid seg rundt å gi hjelp til å ta den andres perspektiv og hjelp til å være bevisst hvordan mine handlinger får ringvirkninger.

Samtidig satt vi også med en følelse av at Par-sjekk er noe som mange burde prøve! Å dra i parterapi kan kanskje kjennes som en stor bøyg for mange, men vi opplevde at Par-sjekk er ganske lavterskel. Min hypotese er at man ikke trenger å ha et verken superbra eller superdårlig forhold, for å få glede av opplegget. Et normalt forhold holder lenge… Og det er vel de det er flest av!?

Kanskje er du en mann som synes det virker kleint med parterapi, eller er redd for at bare konas perspektiver får plass? Jeg anbefaler herved Par-sjekk. Det var rett og slett fascinerende hvordan en psykolog tilstede med oss kunne forsterke det gode, og hjalp oss til å snakke om det vanskelige på gode måter.

Og er du dame/kone som håper at mannen din kanskje en vakker dag går med på å joine parterapi. Hva med å prøve ut dette? Og kanskje du skal gjøre som kona mi. Meld dere på litt frem i tid og pakk det inn i en herlig innpakning. Mange andre menn som er enkle som meg der ute kanskje?! Evt får du løse det på annet vis, jeg er i hvert fall mindre redd for terapi nå – etter å selv erfart det.


Og du, man trenger ikke dra til København for å få en Par-sjekk. I SAMTALEN møter du trygge, dyktige engasjerte psykologer og familieterapeuter som tilbyr Par-sjekk. Lykke til! 

PS: Om du heller er på jakt etter mer "vanlig" psykolog i Oslo er du selvfølgelig også fri til å ta kontakt :)