Grue seg til jul #1

«Hva forbinder du med advent?» Spørsmålet kom fra en dame som grudde seg til jul. «Vanligvis elsker jeg advent, men i år har jeg klump i magen»

«Hva sier klumpen i magen», spurte jeg.

«I år er første advent og jul som separert, og jeg vet ikke hvordan det blir». 

Hun ventet litt før hun fortsatte;

«Jeg har flyttet, og ungene mine skal være sammen med faren sin. Fordi det var jeg som ønsket å flytte ut, mener de at det er pappaen deres som det er synd på. Derfor skal de være sammen hele julen, på hytta vi har på fjellet».

«Hva var grunnen til at du flyttet ut»?

«I lang tid hadde jeg kjent på følelsen av å være et objekt, være elsket mer av det rundt meg enn som meg. Jeg har god stilling, kommer fra en «fin» familie (hun smilte lett når hun sa det), har god økonomi og mange venner. Jeg følte meg kun som et godt parti for min mann. Ensomheten ble større og større de siste par årene vi var gift».

Hun ventet før hun fortsatte å fortelle;

«I fjor sommer var jeg på jobbreise til London. Det hadde vært en lang, usedvanlig varm dag og jeg trengte luft. Plutselig satt jeg på en benk i en av parkene og gråt. Den dag i dag vet jeg ikke sikkert hvor tårene kom fra, mer enn at jeg var utmattet. En eldre mann satte seg ved siden av meg. La knapt merke til han, før han plutselig på klingende norsk sa; ja, London kan være strevsom».

Jeg snudde meg mot han for å si at jeg ikke trengte sympati, at jeg bare var sliten og varm, men stoppet da jeg så ansiktet hans og vennligheten i smilet.

«Er det så tydelig at jeg er norsk», sa jeg spørrende.

«Nei, egentlig ikke, men jeg syns du sa noe på norsk til han i kiosken der borte? Jeg gikk forbi og hadde tenkt meg bort hit. Dette er min stambenk», han smilte da han sa det.

«Bor du her», spurte jeg han.

«Ja, min kone er fra London og vi har bodd her i 30 år. Det er en fin by og bo i, sa han og smilte. Min kone er yngre enn meg, så hun er fremdeles i arbeid. Akkurat nå besøker hun sin søster og da blir det sent, så her sitter jeg. Vanligvis har jeg hatt hund og lufte, men nå er den ikke mer. Så nå må jeg passe på å komme meg ut av meg selv», avsluttet han.

_____

«Det var så rart», sa hun til meg, «han var vennlighet. Vi ble sittende å snakke i mer enn to timer.Rettere sagt; jeg snakket og snakket, og han sa bare de ordene og lydene vi forventer å høre fra mennesker som lytter aktivt». Aldri har det vært så naturlig å snakke om tanker og følelser. Til slutt måtte vi skilles. Jeg vet ikke hva han heter, hvem han er, eller hvor han er nå.

Etter denne hendelsen skjedde noe i meg. Jeg reflekterte over hva jeg hadde snakket om, fortalt han og stilt spørsmål ved. Det ble umulig å reise hjem uten videre å undre over hvilket liv jeg egentlig levde. Stadig dukket ønske om et nytt liv opp i meg, ett liv uten mannen min. Jeg innså at jeg i stor grad opplevde meg elsket som «et godt parti», og ikke som meg selv. Etter en stund ble det naturlig å lufte tankene for en terapeut. Hun lyttet og stilte kloke spørsmål, så etter ett halv års tid var jeg klar for å si til min mann at jeg ville flytte ut. Han tok det pent, men ville at ungene og vennene våre skulle vite at det var jeg som gikk fra han».

Og hun fortsatte;

«Et par dager før jeg flyttet inn i ny leilighet, fikk jeg vite at min mann hadde vært utro i lang tid. En god kamerat av mannen min ringte meg og fortalte det. Han hadde ikke samvittighet til å vite om utroskapen uten å si det til meg, sa han.

At jeg vet at han var utro, vet verken min mann, mine barn eller våre venner. Hva våre venner ellers vet, vet jeg ikke. Fra meg skal de ikke få vite det, i hvert fall. Mine følelser for han er slutt i meg, og at han har vært utro gjør ikke noe med mitt valg. Jeg har ikke behov for å fortelle han at jeg vet».

Det ble stille en lang stund.

«Hvordan kan jeg nå barna mine? Faren deres er en god far og det vil jeg skal fortsette. Det er vi foreldre som ikke bør leve sammen, for jeg trenger en som elsker meg som meg, og klarer å vise det slik at jeg kan tro at det er sant. Jeg savner barna mine».

Etter en liten tenkepause sa jeg:

«Jeg tror det er viktig at du gir både deg selv og barna tid. Selv om de er store har de alltid hatt tanker om at mamma og pappa lever sammen. Nå gjør dere ikke det, og de er skuffet. Tydeligst blir skuffelsen overfor deg som velger å bryte den avtalen de opplever du hadde inngått med deres far. Barn, ofte uansett alder, ønsker at foreldre skal bo sammen. Det er deres forutsigbare virkelighet. Alder betyr ikke så mye i denne sammenheng. Nå trenger de kanskje mest at du tåler deres følelser. Vis dem din kjærlighet og vær deg bevisst å gi dem ubetinget kjærlighet. Ikke vent deres respons. Tål deres manglende respons. Påse at du gir gave uten å vente noe tilbake eller et takk, ta initiativ uten å vente noe tilbake osv. Det er nå du skal stå støtt som voksen, uten å avkreve dem for en forståelse de ikke kan eller vil gi deg nå».

Og jeg fortsatte;

«Dette er vanskelig, ikke minst siden du vet noe som kanskje ville ha kastet annet lys over saken, men like fullt; du valgte selv å flytte. Det er det valget du nå skal vise dem er uavhengig av din kjærlighet som mor for dem. Du blir værende mamma uansett og det er det som på sikt vil bety mest. Du bør «stå støtt, mens de danser», for uansett vil du ikke klare å komme inn i deres dansetakt før de inviterer deg inn i dansen sin».

Hun satt og så på meg, og tårene trillet.

«Du sier at jeg må tåle dem og bare vente til ungene mine er klare. Når er de det? Sikkert at de blir»?

«Jeg forstår at dette er beintøft for deg. Samtidig vet jeg at sjansen for å lykkes er større når du viser dem at du tåler og elsker dem uavhengig og ubetinget.

Jeg kjenner deg ikke, samtidig som jeg hører at du har vist stor styrke. Jeg anbefaler deg å ta ett skritt om gangen og la denne advent og jul bli en høytidstid med øyeblikksgleder – gyldne øyeblikk skapt i nuet, og oppdaget i sekundene som tiden dannes av fremover. Påse å velge å se i retning av det gode. Det vanskelige trenger ikke din oppmerksomhet. Det er der uansett, mens det vakre, gode og givende trenger ditt fokus fra sekund til sekund.

Flere jeg har møtt har fortalt meg at dette og være bevisst sitt eget fokus er mulig, og gjør godt for en selv underveis i en vanskelig tid, som en må igjennom, en tid som er verd å gå gjennom og ikke utenom, for sorg viser at noe har vært viktig for oss».

Til alle som leser dette:

Sorg hører livet til, og vi mennesker finner best rytme ved å tåle og stå i den, og ikke forhaste oss forbi sorgen. Sorg skjer også der vi har valgt å gå inn i tapet (for eksempel eget valgt samlivsbrudd).

Ved høytid kan minner og sorg bli ekstra tydelig. Gi deg selv sjansen til å tåle å ha det vanskelig uten å miste synet av det gode som fins. Sjekk også ut om du trenger hjelp til prosessen. Vi mennesker er forskjellige. Noen får det bedre av å snakke, være sammen med andre, mens andre finner best ut av ting i seg selv og sin stillhet.

Uansett: Alt godt til deg og dere! Og ta gjerne kontakt med Samtalen om du eller dere trenger en psykolog eller parterapeut å prate med!

– Gjenfortalt med tillatelse

Les gjerne også:

Vi tror terapi er bra for oss alle. Hvorfor ikke bare hoppe i det?