Noen ganger kjenner jeg meg som en laban. Ja, en sånn rød, myk, gelefigur med sukkerstrø - en god gammeldags seigmann. Det er Ikke fordi jeg er så innmari søt eller myk, men fordi jeg er ganske «lett å strekke». Du ser det for deg ikke sant? En laban kan strekkes langt, også i flere retninger samtidig. Som regel går det bra, for det skal endel til før en laban ryker (det tar bare litt tid før alle lemmer er tilbake på plass). Jeg tror mange er som meg - litt laban iblant - lett å strekke, gjerne på flere områder samtidig, og som regel går det jo bra..
Kanskje er bildet uvant, samtidig som jeg tror at det illustrerer noe viktig. På tvers av livssituasjon, kjønn og alder er det mange som lett lar seg strekke i rollene de har. En ønsker jo å gi av seg selv og bruke sine talenter og egenskaper godt. Jeg for eksempel er både datter, mor, kone, student, arbeidstaker, venn, søster, samfunnsborger (...), og forsøker så godt det går å innfri rolleforventningene (kravene). Derfor blir jeg litt laban når disse rollene ikke helt lar seg forene uten at jeg strekkes mellom motstridene hensyn. Ikke noe galt i det, samtidig som det meste har en grense, også for en laban.
For noen ganger ganger er livet sånn at rollene ikke går i hop og/eller krever ekstra mye av en; nye situasjoner og arbeidsoppgaver krever mer enn tidligere (og da strekkes du den veien), en god venn av deg har det tøft og trenger deg (og du strekkes den veien), du og partneren din strever og må prioritere for å komme på rett kjøl igjen (og da strekkes du den veien), syke barn trenger deg ekstra (du strekkes den veien). Det er så mye som strekker i en og da står en i fare for å «bli forstrukket».
Strekk i flere retninger på samme tid, gjør også vondt og kan gi en følelse av at nå «ryker jeg». Symptomer på forstrekking kan synes ulikt fra person til person; for eksempel en opplever ikke lenger «å ha hodet over vann», at kreftene og energien blir borte, at selv dagligdagse ting blir slitsomme, eller man har et intenst ønske om "stans verden - jeg vil av", en kjenner «vondter» eller infeksjoner som ikke går over, eller at livet går forbi bak «et slør av tristhet og avstand».
Noen har heller ikke anledning til å kjenne etter underveis pga. ansvar de står i, og signalet på forstrekking plutselig bare overmanner en.
Hva gjør man når summen av alt blir for mye?
For er du litt som meg kan det være vanskelig å (1) erkjenne at nå er det litt vel mye på én gang som kreves (mye er jo òg så spennende og fint), og (2) faktisk tillate seg selv å stoppe opp, kjenne etter og gjøre nødvendige endringer.
Og av dette dukker flere spørsmål opp. For eksempel: Hvordan vet jeg at nok er nok? Hvor langt skal strikken egentlig normalt kunne tøyes? Hvem tar over hvis jeg trapper litt ned på ett område? Hvem har jeg ansvar for å ivareta? Hva skal prioriteres blant like viktige hensyn? Er det greit å si at jeg ikke klarer dette nå? Hvilke konsekvenser vil jeg kunne leve med?
Ta tak - søk hjelp om nødvendig
Om du kjenner deg litt igjen i noe av det jeg skriver her, så vil jeg anbefale deg å finne en du stoler på og gjerne en psykolog/terapeut. De kan hjelpe deg til selv å sortere, snu på noen steiner, avveie prioriteringer, belyse alternative tilnærminger, frigjøre deg for «byrder», vise deg dine ressurser, og formidle håp (…).
Vi i SAMTALEN bistår deg gjerne. Og la oss få minne deg om at det er lettere å få en «labankropp» tilbake i form om strikken ikke er tøyd for langt. Derfor; ta eventuelle signaler på forstrekking på alvor og vit at terapi har hjulpet mange. Å søke hjelp (terapi) er å gi deg selv selvmedfølelse. Det kan det komme mye godt ut av, både for deg selv og de du har rundt deg, også nå før jul.
Forslag til videre lesning:
SAMTALEN - Parterapi og psykolog i Oslo sentrum, Oslo Nydalen Torg og online, pluss Fredrikstad på forespørsel.
Denne artikkelen ble først publisert 22. Juni 2020