Hvor stor tabbekvote gir du mennesker rundt deg? Hvor stor raushet gir du din partner? Like mange som da du traff henne eller han?
I terapi spør jeg ofte om dette. Raushet og romslighet har en tendens til å forsvinne sakte men sikkert om en ikke passer på. I stedet kommer det negative og ulikhetene settes i fokus. Da er det tid for "styremøter" og innkallingen skal først og fremst gå til deg selv.
Begrepet tabbe mener jeg ikke så bokstavelig. Tabbe kan være at den/de andre er: ulik deg, velger andre ord enn deg, gjør noe annet enn du ønsker, prioriterer annerledes, handler annerledes, krever noe av deg ol. Kort og godt - de/den andre er et selvstendig(e) menneske(r) på godt og vondt.
Tabber kan også være hendelser som en bør be om unnskyldning for, selv om feil er menneskelige og ofte bare bør regnes som påregnelige. Dem er det mange av for de fleste av oss. Vi vil så gjerne mer enn vi får til, vi snakker ofte mer og bedre enn vi handler og vi kommer til kort i stort og smått. Slik er det bare. Derfor erkjenner de fleste at en har et behov for tilgivelse i blant – noen ganger ved å be om det, andre ganger ved å gi det til andre. Et liv uten feil er lite trolig «et levende liv».
Vi vil ikke galt, men vi gjør galt! Dette kan være fordi vi enten ikke er bevisst nok, ikke vet bedre, tar eller velger feil, føler oss såret, går i forsvar, tolker negativt, ja, grunnene er utallige og de fleste er menneskelige. Disse hendelsene hvor vi gjør tabber og feil, setter oss i posisjoner som «bærer oss utfor» i relasjonen til de vi er glad i. Relasjonen og personene blir lidende. Vi sårer, vi skuffer, vi misbruker tillit, vi tar feil, vi gjør feil og på annen måte setter vi oss i en situasjon hvor andre - om vi skal gjenopprette - må tåle oss med feil og tabber. Noen ber lett om unnskyldning og får den fort, mens hos andre er unnskyld et ord som ikke finnes eller svært sjelden blir brukt.
Vi vil ikke galt, men vi gjør galt!
Det er smittsomt å gi andre stor feilmargin og tabbekvote. Å møte andre med raushet vil mest sannsynlig påvirke andre å møte deg med noe av det samme, i hvert fall i større grad enn om du står klar med pekefingeren eller kommentarer. Noen har det travlere enn andre med å kommentere andres feil, tabber, ulikhet ol. De bruker opp mye av sin dyrebare energi på nettopp å "rette finger". For det er slitsomt å være den som vokter og påser at andres feil får oppmerksomhet. Dessuten er det neppe et bra grunnlag for nærhet, intimitet, trygghet og alt annet de fleste ønsker seg i parforhold eller relasjoner forøvrig. Da en var forelsket var raushet en selvfølge. Raushet mellom partnere trenger ikke bli borte, men den må velges og holdes vedlike. Derfor krever den mer, men varer så mye lenger…
Hvordan vil du bli møtt? Hvor stor raushet fra omgivelsene trenger du? Hvor stor raushet gir du?
Vi mennesker er forskjellige også på dette område. Noen gir sine omgivelser stor tabbekvote. De tåler feil, overser, overhører, lar småfeil gå eller på andre måter gir den andre en sjanse til. Noen viser det samme ved å velge og tenke seg om før de responderer: skal jeg bry meg, skal jeg la det gå, er tiden klar for en tilbakemelding, eller skal jeg tenke meg om først slik at jeg sier ifra på en bedre måte? For å «la gå» er ikke å tåle alt!
Les gjerne også:
- Å tilgi seg selv
- Det verste var løgnen
- Fortelling: Utro
- En selvopplevd historie fra en pappa på par-sjekk
Samtalen - et trygt sted å komme. Om du trenger hjelp i parforholdet eller alene hos en psykolog.
Denne artikkelen ble først publisert 14. Mai 2020