Utro #2

For flere år siden fulgte jeg ett par i nesten to år. De kom fordi hun hadde vært utro. Han var så sint og såret at jeg tenkte – dette vil aldri gå bra! Jeg tok feil – og lærte mye – «der det er livvilje er det håp»!

En dag traff jeg han igjen, og han fortalte at de hadde det godt, «normalt godt», presiserte han. «Opp og ned – men trygt nok. Arret vil alltid være der, men hun tillater at jeg husker», sa han ettertenksomt. De har funnet nøkkelen tenkte jeg.

Historien deres var klassisk. De hadde vært gift i sju år da det skjedde på en firmafest. Status for forholdet på det tidspunkt var tre barn i alder 2 – 5 år, «barnehagesykdom», vanskelig logistikk og fulle jobber. Deres prosjekt hadde blitt barna og familien. Det var ikke plass til annet enn hverdag og jobb – helgene måtte de bruke til å ordne, fikse og planlegge, og begge var nært knyttet til egne familier som også ble prioritert. Begge hadde gode, men krevende jobber. De hadde vært enige om at hun skulle satse på jobb først. Det passet siden han var noen år eldre og hadde gjort unna de første og viktigste karriereskrittene. De neste ambisjonene stod nå på trappene. De hadde lagt en plan og hadde fulgt den, men det var før hun synes «gresset var grønnere på andre siden av gjerdet», som han sa. Han mente hun var døv for pliktfølelse. » – Hvordan kunne du gjøre dette mot meg, forholdet og gutta vi har satt til verden?», freste han. » – Du kan ikke bare la sju år gå i stikken fordi den «suppegjøken av en fyr» plutselig ser deg som kvinne, som du sier. Hva med meg – oss?»

Hvordan kunne du gjøre dette mot meg?

Han var knust. Kjente verken seg selv eller henne igjen. Hvis de prøvde å snakke sammen, ble det bare fra hver sin skyttergrav – han fordi han var dypt såret og hun fordi anklagene haglet og at han nektet å forstå at de begge hadde bidratt til at de ikke var kjærester mer. Hun hadde satt egne behov for anerkjennelse så lenge til side at hun nå følte at hun var i ferd med å miste seg selv – det fikk bare ikke skje…

Det gikk tid før disse lyttet til hverandre. Han måtte godta hennes perspektiv: han også var ansvarlig for at samlivet var på dunken da hun var utro, men han tok ikke ansvar for at hun gikk ut fremfor «å hente han inn på sin banehalvdel» som han sa. «Greit – jeg har satt familien og jobb først. Jeg er dødssliten og faller sammen på kvelden og det har vært viktigere med søvn enn sex – ja, jeg ser at det ikke kan fortsette sånn, men hvorfor har du ikke sagt fra, og hvordan kunne du la deg blinde av en flørt? Du har jo selv snakket om disse tåpene som plutselig faller for en tilfeldig lytter. Alle kan jo lytte når en ikke har ansvar!. Bare vent til hverdagen kommer, har du sagt. Hva så? Er dette noe særlig annerledes? Hvor blind og dum går det ann å bli,» fortsatte han.

Han var så indignert at jeg husker at jeg tenkte – nå går han. Men han satt – sank litt sammen, men stotret frem. » – Jeg har satset alt på deg og guttene. Nå føler jeg at alt blir borte – også troen på kjærligheten. Hvordan kan jeg ha vært så blind», hulket han.

Hun på sin side lukket seg helt, forskanset seg bak ett tjukt panser. Ble mindre sårbar for huggene hans på den måten, sa hun. Hadde sagt ifra mente hun. I alenesamtalene kom det frem at hun opplevde at han ikke ville forstå. I løpet av det siste året hadde det vokst frem lengsler i henne. Hun savnet å bli sett, beundret, elsket og begjært. Var det for mye forlangt? Hun gråt da hun nærmest ropte ut » – En kan jo ha det moro mens en gjør alle familietingene… Hva var livet egentlig blitt – bare strev og unger? Skulle ikke parforhold være kime til energi og overskudd – kjæresteting?» Det var mye visdom i det hun sa. Det tok tid før hun oppdaget at hun selv måtte ta 100 % ansvar for selve utroskapen. Parforholdet delte de ansvaret for…

Det ble mange, lange og tøffe timer. I starten ofte, så sjeldnere, så oftere igjen – for så å treffes en gang i blant inntil de følte seg sterke nok. » – Vi vet jo hvor du finns», sa de med ett smil siste gang.

Hvorfor fikk dette paret det til?


Jeg tror jeg kan si at de fikk det til fordi de blant annet etterhvert evnet å vise:

  • genuin vilje til å prøve
  • vilje og evne til å lytte
  • vilje og evne til å være henvendt
  • vilje og evne til å tåle den andres sårbarhet & reaksjon
  • vilje til å ta eget 100 % ansvar for forholdet – ikke gjøre seg avhengig av den andres initiativ
  • vilje og evne til å ta i bruk nye kommunikasjonsmåter
  • vilje til å ta ansvar for egne behov og forventninger
  • vilje til botsgang
  • vilje til å la hendelsen gradvis få gro
  • vilje til tilgivelse

Så kom

  • felles mål
  • felles drømmer for dem som par
  • ønske om å sette dem som par først
  • plikt til og strategier for varsling når de ikke hadde det godt
  • daglige småsamtaler
  • berøring i både ord og handling
  • evne til å tåle den andres reaksjon uten så lett å gå i forsvar
  • viljen til å la såret gro sakte og fra innsiden
  • viljen til å tåle at hendelsen aldri ville bli glemt
  • viljen til ikke å bruke utroskapen når de ble sinte, såret, frustrert ol
  • viljen til å snakke om «det de ikke snakker om» – de skjulte tema som kan så fort ødelegge på sikt
  • viljen til å tåle tilbakeslag

Dette er ikke en solskinnshistorie i den forstand at alt gikk på skinner når de først kom igang. Dette er en realistisk parhistorie, hvor det underveis var mange skjær. Det var slett ikke gitt at utfallet ble som det ble. Men for disse ble det rett å fortsette sammen.

For andre vil en liknende terapi avdekke at det ikke vil gå. Vi er forskjellige som mennesker. Noen klarer å finne tilliten tilbake, andre strever langt mer. I dette vil begge ha stort ansvar. Det dreier seg ikke om en er god eller dårlig som menneske.

Det viktigst for mange som er bedratt er at de opplever at den andre prøvde på en realistisk måte. Skal en klare det må tredjeperson ut av bildet. Deretter må en gi seg tid – og ville tåle den andres reaksjon.

Etter utroskap er det viktig at begge velger hverandre på nytt. For til syvende og sist blir spørsmålet: Velger jeg fortsatt deg (med utroskapen) eller må jeg fortsette alene? Når en skal ta et så alvorlig valg – bør en ha gitt seg selv muligheten til å se og vurdere klokt …

Ingen andre enn du selv kan gi svar om dere skal fortsette sammen etter utroskap eller ikke.

Samtalen bistår gjerne slik at dere finner best svar – hver for dere & sammen. Vi har erfarne og gode parterapeuter, samt at vi tilbyr psykolog i Oslo og flere steder.

Lykke til – og velkommen til SAMTALEN.

Se gjerne også:

Vi tror terapi er bra for oss alle. Hvorfor ikke bare hoppe i det?