6.11.2016

Ensom i samlivet

Kvinnen som startet første samtale på denne måten, hadde levd sammen med samme mann i over 40 år. Barna var voksne og flyttet ut.

Det ingen visste var at hun var dypt ulykkelig og ensom i samlivet. Mannen, som hun elsket, møtte henne ikke på hennes behov og ba hun om det hun trengte for å kjenne seg elsket, gav han henne alltid tusen forklaringer på hvorfor han ikke kunne gi henne det. Kort sagt var det hennes feil det hele. Både hva hun sa og hva hun gjorde. Hun var blitt stille og dypt ensom.

Det syntes som hun var gift med en som tolket hennes budskap negativt. Det skjer ofte, særlig der personen selv er sårbar. Kvinnen hadde stor forståelse for mannens sårbarhet, og hvorfor det var som det var. Det som nå var alvorlig var at det vanskelige hos han, var blitt hennes ansvar. Den hun var, var i ferd med å smuldre hen. Hans negative feilaktige sannheter i kommunikasjonen dem i mellom, var i ferd med å utslette henne.

Hennes motivasjon for samtalen var håpet om at mannen ville oppdage at hun ikke var masete, kranglete og anklagene, men dypt ulykkelig og ensom fordi hun ikke følte seg elsket. Hun ville ikke bli gammel i det mønsteret som nå hadde utviklet seg mellom dem.

- Da vil jeg heller være ensom alene!

Negativ fortolkning er ett av faresignalene som kan hindre for god parkommunikasjon. At kvinnen var blitt stille, er også en vanlig følgereaksjon av negativ fortolkning.

Kvinnen inviterte mannen med i terapi. Parterapien ble lenge vanskelig og syntes fastlåst. Hans negative fortolkning var lett å følge ut fra hans historie. Kvinnen forstod mye, men kunne ikke lenger ta ansvar for noe som ikke var hennes.

Hans begynnende oppdagelse kom da hun sa;

- Jeg vil ikke ta ansvar for noe andre har gjort feil mot deg. Inntil du har oppdaget forskjellen på hva jeg ber om, og de har gjort mot deg, flytter jeg ut.
- Du bestemmer hvor fort du vil forstå at jeg har rett til å ikke ta ansvar for andres krenkelse mot deg.

Kvinnen reiste seg og gikk.
Mannen satt som paralysert igjen.
Så kom gråten...

Sårene var dype hos begge...

Det er klart at kvinnen også hadde ansvar for kommunikasjonsmønsteret dem i mellom. Det erkjente hun.
At hun gikk, skyldtes en bunnløs opplevelse av å bli sveket, holdt ansvarlig for noe som ikke var hennes skyld, og savnet etter å bli elsket som seg.

Det tok mange måneder før hun flyttet tilbake til mannen, og da inn i ny bolig de hadde kjøpt sammen, etter at de hadde gjort nytt valg om å bli gamle sammen.

- Jeg erkjenner at jeg ut fra min historie kan ha nytte av en samtalepartner, kanskje resten av mitt liv. Tror at jeg da kan få unna noen av feilkoblingene jeg har møtt deg med ...

For denne kvinnen ble denne erkjennelsen det som avgjorde at hun turde gå tilbake til han.