11.04.2017

Om fasader

Den siste tiden har jeg tenkt endel på fasader – både rent bygningsmessig i hus og hjem, men også i relasjonell og menneskelig forstand. Enkelt forklart betyr ordet fasade ”ansikt utad” – altså hvordan noe eller noen fremstår (eller kanskje ønsker å fremstå) overfor omverdenen.

Det vil være mer eller mindre samsvar mellom hvordan et hus ser ut på utsiden (fasaden) og hvordan realiteten er på innsiden. Noen ganger vil et hus som ser fint og velholdt ut på utsiden, også være det på innsiden. Andre ganger fremstår huset som vakkert og luksuriøst fra utsiden, men ved nøyere titt innenfor dørterskelen, så finner man sprekker i grunnmur, slitte vegger og gulv, flekker etter tidligere vannskader, eller en mistenkelig eim av mugg i kjelleren. Andre ganger igjen kan et hus se slitent og stusselig ut fra utsiden, men når man kommer inn overraskes man av den gode og lune atmosfæren som er i rommene, og da får noen små skjevheter her og der ikke så mye å si for opplevelsen – utsiden ble misvisende for hvordan det faktisk var på innsiden.

Jeg tror denne enkle boligmetaforen kan belyse noen aspekter ved menneskelige og relasjonelle fasader også. Hvordan en person, et par eller en familie ser ut fra utsiden, vil ikke alltid representere hvordan det faktisk ser ut på innsiden. Noen bruker lite eller ingen krefter på å bygge eller opprettholde egen fasade for omverdenen, mens andre kan slite seg ut på å skjule for omverdenen det skjøre og det falleferdige på innsiden. Noen hjem kan virke litt rotete og slitent ut fra utsiden, mens innenfor døren er det god atmosfære og befriende uperfekt.

Vi har et ansvar både som eier av egen fasade og som tilskuer av andres fasader. Hvilke signaler sender jeg menneskene rundt meg om hvordan jeg har det? Hvordan kan jeg tørre å la fasaden være mer i samsvar med hvordan det er innenfor min eller vår personlige dørterskel? For livet vil vel innebære både lyse og mørke dager for oss alle – så hva vinner vi på å late som om alt er bra, hvis det ikke er det?