Der gikk trikken – igjen

Opp bakken i fullt tempo. Vet jeg er sein. Rødt lys ved trikkesporet (en trikk på/nær perrongen – enten min eller i motsatt retning). Å, la det være den andre trikken! Må nå trikken – kan ikke komme forseint til avtale! Så går trikken – min trikk! Jeg rakk ikke frem…


Anklagene hagler i hodet. Var ikke sprek nok. Ble heftet hjemme. Stod for seint opp. Hvorfor kan jeg aldri lære? Hvorfor skal jeg alltid ha uflaks? Hvorfor kunne ikke trikken vente – trikkeføreren så meg jo? Alt riktig objektivt sett, så før jeg får sukk for meg er tankene i en eneste negativ runddans, hvor den ene anklagen mot meg selv (eller andre) tar den andre og driver meg ubønnhørlig inn i en tilstand av udugelighet og stress. Dagen er ødelagt. Vet det så godt – av erfaring vet jeg at det tar tid før jeg finner ro i meg selv igjen …

Du kan ha det slk du og? 

Alle har vi indre dialoger. Med andre ord er dette en normal menneskelig reaksjon, men kan det finnes en bedre utgang? Ja – det finnes effektive, helsebringende teknikker på hvordan bedre hanskes med denne type hverdagshendelser. Ikke hokus – pokus teknikker, men vitenskapelig baserte metoder som hjelper mange. De færreste orker dette kaos i hodet uten energitap og derav følger for en selv og relasjonene en lever i. Å stadig ha en destruktiv samtale i hodet krever «sin mann eller kvinne». Resultatet kan gå ut over selvfølelsen (får stadig bekreftet at jeg ikke duger), parforholdet (har ikke energi for partner, eller en går i forsvar for bagateller), eller kommer i bakleksa på jobb, konflikt med kollegaer, kjenner på utbrenthet eller annet som sliter uforholdsmessig. Andre opplever at livet består av bare jobb. Partner, barn og sosialt liv er det lite krefter til … Det er ikke slik en hadde ventet at livet skulle bli …

Om du kjenner på denne type utmattelse – ta kontakt for individuell samtale hos en av våre gode psykologer. Kostnaden kan være gull verd og livsnødvendig for både deg og de du har rundt deg! 

DITT LIV ER VERD Å LEVE LEVENDE!

Les gjerne også

Vi tror terapi er bra for oss alle. Hvorfor ikke bare hoppe i det?