Den vanskelige kritikken

Vi terapeuter arbeider for å hjelpe våre klienter med å gjøre endringer som skal føre til bedring i hva klienten opplever av problemer. Dette har vi en rekke metoder for å få til. Felles for nærmest alle er at det skjer gjennom samtale og refleksjon terapeut og klient imellom.


So får so good. Dette kan først virke nokså straight forward, men om en ser nærmere etter kan en muligens ane noen underliggende utfordringer for dette arbeidet som terapeut og klient gjør. Å gjøre et arbeid sammen peker hen mot et samarbeid.


Ordet samarbeid vekker gjerne gode assosiasjoner for mange av oss. Samtidig kan vi, ved nærmere ettertanke, se motsatsen. Det som bør være bra kan også være direkte dårlig. Her i ligger utfordringen for enhver terapeut, at uansett hvor dyktig hun eller han er vil utfallet av terapi alltid bestemmes av kvaliteten på det samarbeidet klient og terapeut inngår i. Terapeuten er avhengig av klienten for å få til endring. Og dette er da ikke begrenset til klientens forutsetninger for terapi (slik noen vektlegger), men være knyttet til den kjemi og rom for muligheter som oppleves i relasjonen mellom klient og terapeut. Så hvordan skal en så vurdere om det er tilstrekkelig grad av kvalitet på en slik relasjon?


I mye av psykoterapihistorien har det vært opp til terapeuten alene å vurdere og håndtere denne problemstillingen. I praksis er det dessverre fortsatt slik for en rekke terapeuter og de av oss som forsøker å gjøre noe annet arresterer oss selv i og likevel begå denne feilen fra tid til annen. Det meste av forskningen viser oss også at terapeuter er rimelig dårlig til å vurdere hva det er ved terapien som gir utbytte for sine klienter! Dette gjelder både terapi som viser seg å ha effekt, så vel den som ikke fører frem til ønsket endring.


Så hvordan kan vi unngå dette? Det helt åpenbare svaret ligger i og nettopp å snakke sammen terapeut og klient seg i mellom om hvordan kvaliteten på samtale og relasjon oppleves. Dette åpenbare svaret har derimot et tilsvarende åpenbart problem; å fremsette kritikk og tilbakemelding som samtidig skal bringe frem en bedre samarbeidsrelasjon. Det er her vi kommer til den vanskelige kritikken.

For hvordan skal du kritisere den som skal og hevder å ønske og ville hjelpe deg? Her tror jeg mange klienter har følt seg både bundet opp og fremmedgjort i møte med sine terapeuter. Vi kan ikke frigjøre oss fra sosiale konvensjoner bare gjennom å si at vi skal gjøre det. Her ligger det derfor et ekstra ansvar på terapeuten.


Her er jeg tilbake til utgangspunktet for denne noe terapeuttekniske og kryptiske teksten. Jeg har mottatt en kritisk tilbakemelding, en mail. En person har tatt mot til seg og våget å fortelle meg om sin skuffelse over hva jeg som terapeut gjorde og ikke gjorde i en samtale. Jeg kjenner at jeg er fylt av tanker om alle de gode grunner og vurderinger som lå til grunn for mine såkalte intervensjoner. Alt bare for å komme til kort med erkjennelsen av at det ikke skjedde i et samarbeid med klienten. Det er hans tilbakemelding en definisjon av mangel på, fra min side. Jeg var ikke opptatt av det som var viktig for klienten.


Så da er vi kanskje to. To som synes kritikken er vanskelig. To som skal manøvrere oss frem til noe bedre, en endring som utgjør en forskjell og bringer arbeidet fremover. Her er det derimot kvaliteten på en terapeut blir tydelig for meg; hvordan møte tilbakemeldingen?

Noen terapeuter gjør her som folk flest og tar enten all («jeg er en håpløs terapeut») eller ingen («dette bekrefter klientens problemer») skyld. Dette fører gjerne videre til to responser. I første tilfelle et underkastet unnskyld og i det andre tilfellet gjerne en lang redegjørelse for hvorfor det likevel var riktig det terapeuten gjorde.


Jeg kjenner fristelsen til begge disse strategiene (om enn mest til den siste), men vet av både kunnskap og erfaring at det sjelden fører frem dit jeg ønsker. Tilbakemeldingen sier noe om hvordan noe ble for den andre parten i samarbeidet – kort og godt. Den andre må oppleve å bli møtt med anerkjennelse og respekt for sine tanker. OG samtidig like viktig. At jeg likevel viser at jeg ønsker å fortsette arbeidet, men nå klokere på hvordan gjøre dette bedre for den andre. At samarbeidet holder, selv om vi fremsetter den for alle vanskelige kritikken.


Det underlige i det hele er at det både for terapeut og klient oppleves som at samarbeidet blir enda bedre etter dette, men da under forutsetning av at terapeuten tok sitt ansvar og sitt oppdrag alvorlig. Selv både gruer og gleder jeg meg til å treffe igjen klienten som skrev mailen. Gruer meg til om vi ikke får det til. Gleder meg til mulighetene det bringer.

Psykolog Karl Johan Wikse

Les gjerne også:

Vi tror terapi er bra for oss alle. Hvorfor ikke bare hoppe i det?